Kan du styre risikoen i en investeringsportefølje? Det enkle svaret er nei, men her er noen av grepene som kan tas for å avgrense og redusere risiko.
Det er en selvmotsigelse å si at det er mulig å finne interessante investeringsalternativer som inneholder minimal eller ingen risiko. Det ligger i sakens natur at risiko er en av ingrediensene ved fondsforvaltning, slik jeg snakket litt om i del 1. Det oppnås avkastning i finansmarkedene ved å ta en grad av risiko, og jeg skrev også litt om at det er klokt å diversifisere porteføljen for å spre risikoen.
Er banken et alternativ?
Det nærmeste man kommer risikofri investering er innskudd i bank, som privatperson, med inntil 2 millioner kroner per bank. Da dekkes innskuddet av Bankenes Sikringsfond, og uttrykket «sikkert som banken» kommer til anvendelse. Alternativt kan man plassere sine midler i korte sertifikater fra den norske stat, hvor den effektive renten i skrivende stund er på hele 0,46 %, opp fra svimlende 0,04 % i fjor høst. Den ordinære innskuddsrenten er som de fleste vet ikke særlig attraktiv, og en slik plassering kan vel mer ses på som en trygg parkering av verdier. Når den løpende inflasjonen ligger på omkring 3 %, blir verdiene i tillegg raskt forringet, og det eneste man kan være sikker på, er selve summen som fremkommer ved saldoforespørsel. Så hvis ikke motivasjonen er å bevare den nominelle verdien av kapitalen, er ikke de ovennevnte alternativene særlig interessante, selv om det innimellom selvsagt kan være aktuelt eller ønskelig. Som langsiktige sparingsalternativer er dette imidlertid uinteressant. En slik innskuddsgaranti som bankene gir, gjelder ikke for selskaper og investeringsselskaper.
Tre nøkkelverktøy
I forrige bloggpost skrev jeg litt om hva risiko er og hvordan vi må forholde oss til denne i finansmarkedene. Risiko representerer både oppsidemuligheter og nedsiderisiko, både permanent og temporært. Noen former for risiko er ønskelig og nødvendig, mens andre bør unngås. Man får som kjent ikke betalt for å ta alle former for risiko. Det som derimot er interessant, er spørsmålet om det er mulig å sette sammen en investeringsportefølje på en måte som reduserer risiko, uten at avkastningspotensialet forringes og reduseres tilsvarende.
Artikkelen fortsetter under bildet
Når vi kjenner til at risiko og avkastning er som to fettere av hverandre, og forstår at de to står i relasjon til hverandre, er det litt begrenset hva som kan gjøres. Det er likevel flere fornuftige grep som kan tas. Vi skal snakke litt om disse grepene, som alle er verktøy vi i Finansco bruker når vi setter sammen langsiktige løsninger for våre oppdragsgivere.
De tre verktøyene vi skal se litt nøyere på, er diversifisering, tidshorisont og risikopremier.
Diversifisering
Diversifisering er antagelig det viktigste grepet man kan ta når man skal skru sammen en spare- og investeringsportefølje. Her handler det kort fortalt om å ikke legge alle eggene i samme kurv. Som nevnt snakker jeg eksempelvis om at dersom man har en portefølje bestående av enkeltaksjer, bør den inneholde minimum et sted mellom 20 og 30 ulike aksjer. Dette gjøres for å unngå eller fjerne den usystematiske risikoen som uansett ikke vil gi uttelling i form av markedsavkastning.
I tillegg kan man utvide diversifiseringen gjennom å ikke å bare være investert i det norske markedet. Det kan være smart å være investert også i hele eller deler av de globale aksjemarkedene. Dersom man ikke valutasikrer slike plasseringer, vil dette være en ny risiko man tar, med både oppside og nedside.
Og når vi snakker om å stå bredt investert, dukker det opp et enda mer interessant aspekt. Man bør inkludere andre aktivaklasser i en portefølje, som for eksempel investeringer i kredittmarkedet eller rentemarkedet. Dette er alternativer som normalt sett har både lavere forventet avkastning og risiko enn det man finner i aksjer. Det kan like fullt fortjene sin plass i spare- og investeringsporteføljer. I perioder der aksjemarkedet har vært svakt eller fallende, viser historien oss at rentenivået har falt. Dermed har også avkastningen økt. Med rentenivåer vi har sett de siste årene, ned på tilnærmet lik 0, er det ikke sikkert at renteplasseringer vil ha en like risikodempende effekt i forhold til aksjemarkedet som vi har sett historisk.
Hovedpoenget er likevel å ha porteføljer som er satt sammen av ulike aktivaklasser som ikke svinger 100 % med hverandre. Det virker uansett risikodempende, og det er ikke gitt at forventet avkastning reduseres like mye som risikoen.
Til slutt kan man i porteføljesammensetningen se på ytterligere aktivaklasser. Vi snakker om råvarer, hedge- og PE-fond, eiendom m.m. Disse kan ha effekter både på forventet avkastning og risiko. Enkelte av disse alternativene har normalt lavere likviditet enn i den børsnoterte delen av finansmarkedene. Det gjelder bare å huske på at denne delen av porteføljen har en likviditetsrisiko som det må kompenseres for, med tanke på forventet avkastning.
Tid som virkemiddel
Jo lenger du er villig til å sitte stille i båten, desto bedre er muligheten for å generere en mer substansiell risikopremie. Skal du bare ha midlene dine investert i ett år, er det begrenset hvor høy markedsrisiko du kan ta. Derimot er kapital som investeres med en tidshorisont på 15-20 år en helt annen cup of tea.
Her mener jeg man bør ta mest mulig risiko. Da mener jeg ikke at man skal være skjødesløs, men som jeg skrev om i forrige bloggpost, handler risiko her mest om hvilke svingninger man er villig til å utsette seg for. Høyere risiko skal som kjent gi høyere forventet avkastning for den perioden man har midler stående inne.
Artikkelen fortsetter under bildet
Her kommer uttrykket «sitte stille i båten» til anvendelse i dobbelt forstand. For det kan bli uvær på sjøen, og svingningene – eller bølgehøyden om du vil – kan oppleves brutale for alle som ikke er vant til å følge markedene. Alle vet at du ikke skal reise deg i båten, det er derfor uttrykket passer så godt her. Det kan blåse godt, men da er det ekstremt viktig å sitte stille i båten, og være tro mot den tidshorisonten som var grunnlaget for plasseringene. Ulike analyser fra USA viser dessverre at den jevne fondssparer øker investeringene mot toppen av markedet. Tilsvarende selger de seg ned mot bunnen av bølgedalen. Den målte mindreavkastningen årlig er ikke ubetydelig, så sitt stille!
Å høste risikopremier
Avslutningsvis vil jeg igjen si noe som kanskje kan virke litt selvmotsigende i forhold til det jeg skriver over, om å ikke bedrive markedstiming. For meg handler investering om å høste risikopremier. Jo større risiko jeg tar, desto større markedsavkastning forventer jeg å oppnå. Risikopremien du får betalt i aksjemarkedet skal være større enn den du eksempelvis kan få i pengemarkedet. Denne risikopremien holder seg ikke konstant over tid. Den varierer, og veksler mellom å være høyere eller lavere enn det historiske gjennomsnittet. Å redusere eksponeringen mot et marked der risikopremien ligger godt under historisk snitt og omvendt, øke den mot markeder som beviselig har nådd høyere nivåer, kan være en fornuftig strategi. Den underliggende markedsrisikoen endrer seg ikke, men den forventede avkastningen for den samme markedsrisikoen kan i heldige fall øke. Dette er ikke det samme som markedstiming, der man forsøker å treffe topper og bunner, men det er en metodikk som søker å forbedre forholdet mellom risiko og avkastning – i kombinasjon med en langsiktig investeringshorisont. Det å ta hensyn til dette kinderegget av styringsverktøy kan gi en gevinst, bare husk å ikke få panikk de dagene det blåser litt ekstra på sjøen.
FIKK DU IKKE MED DEG DEL 1?