Hvorfor er det viktig å ha en god aksjonæravtale for selskaper som er eid i fellesskap?

Å drive virksomhet i fellesskap likestilles ofte med et ekteskap – så lenge romantikken blomstrer går gjerne samarbeidet av seg selv. Det er som regel når romantikken avtar at samarbeidsproblemene oppstår og man gjerne skulle ha hatt en avtale å trekke opp av skuffen.

I likhet med en sårt trengt ektepakt i ekteskap som famler, er det viktig å ha en god aksjonæravtale for selskaper som er eid i fellesskap.

Dersom det ikke foreligger en aksjonæravtale, vil samarbeidet mellom aksjonærene primært reguleres av aksjeloven. Denne er i begrenset grad egnet til å løse de potensielt kompliserte spørsmålene som kan oppstå. I tillegg er aksjeloven utformet generell og ikke tilpasset de mange ulike aksjonærsammensetningene og selskapene som finnes. For å unngå utilsiktede løsninger, tvil, diskusjoner og mulige tvister, er det derfor nødvendig med en gjennomtenkt avtale som regulerer det konkrete samarbeidet.

Med dette som bakteppe gir vi en oversikt over hva som bør reguleres i en aksjonæravtale.

Momenter som bør vurderes regulert

Formålet med selskapet/samarbeidet

Dersom aksjonærene har bestemte formål med selskapet, utover å maksimere aksjonærenes profitt, som er «default» etter aksjeloven, er det viktig å nedtegne dette i en aksjonæravtale. Eksempler på slike formål kan være at aksjonærene skal drive selskapet inntil en bestemt økonomisk milepæl, ferdigstillelse av et eiendomsprosjekt, eller at virksomheten skal drives videre i flere generasjoner og ivareta helt andre interesser enn interessene til de som er aksjonærer til enhver tid.

Aksjonærenes innsats og deltakelse

Aksjeloven stiller knapt krav til aksjonærenes innsats eller aktivitet. Dersom selskapet/samarbeidet er avhengig av aksjonærenes innsats (utover begrenset deltakelse på generalforsamlinger ol.) bør dette nedtegnes i en aksjonæravtale. Dette gjelder typisk under et generasjonsskifte, hvor junior er avhengig av seniors deltakelse for en sømløs overføring av eierskapet uten at virksomheten tar skade av generasjonsskiftet. Eller dersom det er flere juniorer som sammen skal drive virksomheten videre og man er avhengig av alles innsats for å få det til, eller man ikke ønsker å dele alt overskuddet med en passiv søster eller bror.

Aksjonærenes egenskaper/karakter

Aksjeloven legger, som et utgangspunkt, heller ingen begrensninger på eller føringer for aksjonærenes egenskaper. I mange tilfeller er det imidlertid en fordel å ha definert hvem som skal kunne eie aksjer. Skal de være medlemmer av familien, ansatte eller ha en annen bestemt tilknytning til selskapet? Skal de ha en bestemt profil, som finansiell investor, operere i et bestemt marked el.? Skal det være begrensninger mot å drive konkurrerende virksomhet? Slike forhold bør i tilfelle reguleres. Ofte bør slike reguleringer også følges opp i selskapets vedtekter for å sikre selskapsrettslig gjennomføring av avtalen.

Praktiske tilpasninger av de organisatoriske rettighetene

I selskaper med stor spredning i aksjonærfellesskapet og mye aktivitet på selskapsnivå som krever formelle beslutninger, kan det være gunstig å lage egne regler for innkalling og deltakelse på generalforsamling. Aksjelovens løsning for innkalling og deltakelse kan fungere godt i mindre selskaper med få aksjonærer, men kan fort bli en unødvendig hindring i andre typer selskaper. Et eksempel på dette kan være å legge opp til en fast praksis for tildeling av styrefullmakt for kapitalendringer, erverv av egne aksjer mv. Et annet eksempel er å avtalefeste at bare bestemte aksjonærer har rett til å delta på ekstraordinære generalforsamlinger, eller legge opp til kortere innkallingsfrister/digital gjennomføring av generalforsamlinger etc.

Ledelse og forvaltning av selskapet

Det kan ofte være fornuftig å gi enkelte aksjonærer eller aksjonærgrupperinger, rett til å utnevne et flertall av styremedlemmene, uavhengig av gjeldende eiersits. Dette kan eksempelvis være fornuftig i selskaper med 50/50-eierskap, for å unngå «dead lock» eller loddtrekning ved manglende enighet ved valg på generalforsamlingen. Under generasjonsskifter kan det eksempelvis være aktuelt at senior beholder kontrollen over forvaltningen av virksomheten, selv om junior har overtatt store deler av eierskapet.

I enkelte tilfeller kan det også være fornuftig å begrense styrets kompetanse og beslutningsmyndighet, for beslutninger alle aksjonærene ønsker å påvirke. Eksempelvis ved påkrevd generalforsamlingsbehandling før salg av eiendom, låneopptak eller inngåelse av større avtaler.

Disponering av selskapets overskudd

Aksjeloven setter rammer for utdeling av selskapets overskudd, både i form av prosessuelle regler, stemmekrav og ikke minst økonomiske begrensninger. Utover dette ligger det til selskapets styre å vurdere hvordan selskapets overskudd skal disponeres. I mange tilfeller er det fornuftig å regulere dette nærmere, eksempelvis ved å bestemme at det alltid skal deles ut nok utbytte til å dekke aksjonærenes formuesskatt, at alt overskudd skal investeres i videre drift, vekst eller liknende.

I tillegg kan det være aktuelt å skjevdele utbytter, eksempelvis ved ulik innsats eller deltakelse fra aksjonærene som ikke gjenspeiles i eiersitsen. Aksjeloven gir riktignok visse begrensninger for slik skjevdeling, men så lenge disse hensyntas kan aksjonærene relativt fritt avtale skjevdeling.

Aksjonæravtalen vil ikke binde styrets kompetanse til å foreslå utbytter, så eventuelle bestemmelser bør følges opp i styreinstrukser eller på annen egnet måte.

Finansiering

Aksjeloven stiller i prinsippet ingen krav om at aksjonærene må yte noe etter stiftelsen av selskapet. Dersom virksomheten som drives er særlig kapitalkrevende eller det vil bli vanskelig å få ekstern finansiering, bør aksjonærene bli enige om de skal yte ytterligere innskudd, stille garantier eller stille sikkerhet. Og ikke minst hvordan slike innskudd, garantier og sikkerheter skal behandles.

Det kan også være aktuelt å avtale egne regler for utvanning, eksempelvis ved en ubetinget rett til å delta i fremtidige emisjoner, at man aldri skal utvannes mer enn en viss sum eller at emisjonskursen skal fastsettes på en bestemt måte.

Overdragelse

Foruten forkjøpsrett for øvrige aksjonærer, krav om melding til styret og styresamtykke, gir aksjeloven ingen begrensninger for overdragelse av aksjer. I en aksjonæravtale kan aksjonærene nedtegne egne regler for omsetning, enten strengere eller mildere enn hva aksjeloven legger opp til. Det kan også bestemmes at aksjonærene ikke kan selge aksjene før det har gått en viss periode, at én aksjonær kan tvinge øvrige aksjonærer med på et salg til tredjeperson (medsalgsplikt) eller at én aksjonær kan kreve å bli med på et salg til tredjeperson (medsalgsrett). Videre kan det legges begrensninger på hvem aksjonærene kan selge aksjer til og styrets samtykkekompetanse («saklig grunn») kan defineres mer konkret eller gjøres ubetinget.

For familieeide selskaper hvor det er ønskelig å beholde eierskapet til virksomheten innad familien, er det viktig å nedtegne slike salgs- og eierbegrensninger. I tillegg bør det påses at eierne har fulgt opp begrensningene på privat hånd, eksempelvis ved ektepakt, samboeravtale og testament.

Prinsipper for verdsettelse av aksjer

Ofte kan det være fornuftig å regulere hvordan aksjene i selskapet skal verdsettes i ulike tilfeller, hvem som skal gjennomføre verdsettelsen og hvem som skal dekke kostnadene til verdsettelsen. Aksjonæravtalen kan også inneholde good/bad leaver-klausuler, hvor aksjenes verdi avhenger av årsaken til at aksjonærer forlater selskapet.

Mislighold

Det er fornuftig å regulere hva som utgjør mislighold av avtalen og eventuelle konsekvenser for den misligholdende aksjonæren. Terskelen for å bli kvitt en misligholdende aksjonær er svært høy etter aksjeloven. I praksis er det omstendelig og vanskelig å gjennomføre. Aksjonæravtalen bør derfor ha klare føringer for mislighold og øvrige aksjonærers adgang til å presse ut en misligholdende aksjonær.

Et vanlig problem er at en eller flere mindre aksjonærer på en eller annen måte ødelegger for selskapet, uten at man får kjøpt dem ut, tvangsutløst etter aksjeloven eller løst problemet på annen måte. Aksjelovens regler for utløsning krever at aksjonæren ved mislighold har krenket selskapsforholdet vesentlig, at det har oppstått et varig og alvorlig motsetningsforhold som gjelder driften av selskapet, eller at det foreligger andre tungtveiende grunner som tilsier at aksjonæren utløses. Utløsningskrav forutsetter også rettslig prosess.

En bedre løsning er dermed å regulere dette tilfellet på forhånd i aksjonæravtalen, for å slippe tunge prosesser med forhandlinger og eventuell rettslig prosess, eller eventuelle kapitalkrevende utvanningsprosesser.

Det bør videre reguleres hva som skal skje dersom misligholdet har påført øvrige aksjonærer et tap. Å få retten med på at en aksjonær har brutt avtalen er tidkrevende og kostbart, og det kreves dokumentasjon for tap for å få eventuell erstatning. Et enklere alternativ er å definere hva som utgjør mislighold og legge opp til en konvensjonalbot (uavhengig av faktisk tap) ved brudd på avtalen. Eventuelt kan det avtales at misligholdende aksjonær må selge aksjene til en lavere pris.

Konflikter mellom aksjonærene

Aksjonærene bør tenke gjennom hva som skal skje dersom samarbeidet forsures. Et typisk eksempel på konflikt er i selskaper med to like store eiere, hvor det ikke er inngått aksjonæravtaler eller for øvrig regulert hva som skal skje ved manglende enighet for beslutninger som krever mer enn 50 % flertall på generalforsamlingen. I disse tilfellene oppstår det en handlingslammelse i selskapets organer, som kan skade selskapets virksomhet. Aksjonærene bør derfor bli enige om konfliktløsning, før en slik «dead lock» oppstår og det gjerne er for sent.

Det finnes flere alternative metoder for konfliktløsning. Noen innebærer at en av partene kjøper den andres aksjer eller mer eller mindre offensive budkriger. Dette er imidlertid løsninger som kan være kapitalkrevende og derfor sjelden å anbefale for en økonomisk sett svakere part. Et annet eksempel er salg av hele selskapet til en tredjeperson eller tvungen fisjon/deling av selskapet. Dersom selskapets eiendeler enkelt kan la seg dele, kan fisjon være en aktuell og enkel løsning. I operative virksomheter, vil en fisjon imidlertid neppe være særlig heldig. Valget av konfliktløsningsmekanisme bør derfor gjøres konkret med utgangspunkt i selskapet og aksjonærsammensetningen.

Konkurranseforbud, lojalitet og taushetsplikt

Til slutt er det å anbefale at aksjonærene blir enige om hvorvidt de skal kunne eie eller på annen måte delta i konkurrerende virksomhet mens de er aksjonærer, og ikke minst i en periode etter å ha solgt seg ut. Dette vil særlig være aktuelt dersom aksjonærene også er ansatt i selskapet, men her setter arbeidsmiljøloven visse begrensninger for hvor omfattende begrensninger man kan ilegge en ansattaksjonær. Det bør imidlertid vurderes konkret om, og i hvilken grad, man skal ilegge konkurranseklausuler. Eksempelvis vil det i rene investeringsselskaper sjelden være aktuelt med en streng konkurranseklausul.

I tillegg bør man regulere hva som skal skje ved mislighold av konkurranseklausulen. Det kan for eksempel avtales at en misligholdende aksjonær skal betale en konvensjonalbot, uavhengig av om øvrige aksjonærer eller selskapet har blitt påført noe økonomisk tap. Dette kan virke oppdragende og begrense risikoen for konkurranse fra aksjonærer/tidligere aksjonærer.

Det er også vanlig å ilegge aksjonærene taushetsplikt om avtalen og forhold de blir kjent med om øvrige aksjonærer og selskapet. I tillegg kan man også regulere aksjonærenes lojalitetsplikt særskilt.

Avslutning

Opplistingen av momentene over er ikke uttømmende, og alle momentene vil heller ikke være like relevante for alle selskaper. Det er i prinsippet full avtalefrihet og partene kan regulere det de måtte ønske i en aksjonæravtale, så langt fravikelig lovgivning tillater det. For å sikre gjennomføring av avtalen i selskapets organer bør vedtekter og styreinstrukser også tilpasses i den grad det er nødvendig.

Det finnes mange gode maler for aksjonæravtaler tilgjengelig. Det er imidlertid en risiko for overregulering og utilsiktet regulering ved å benytte maler uten tilpasninger. Malene hensyntar heller ikke partenes forutsetninger, egenskaper og styrkeforhold, og er ikke tilpasset typen samarbeid/virksomhet som partene skal drive sammen.

Vår erfaring er imidlertid at slike maler fint kan benyttes som en sjekkliste i de innledende rundene, for å vurdere hvilke temaer som krever forhandling og tilpasning, før man går grundigere til verks i forhandlingene og utarbeider en tilpasset aksjonæravtale som passer til den respektive virksomheten.

Selv om det både kan være tidkrevende og kostbart å få på plass en god og tilpasset aksjonæravtale, kan det være vel anvendte ressurser for å unngå en tidkrevende og kostbar prosess ved uenighet eller uforutsette hendelser.

---

FORFATTERE: