Spøkelser fra fortiden – Økende inflasjon, resesjon og stagflasjon

Dette trekløveret av epoker er neppe et kinderegg noen ønsker seg. Ser vi likevel tegn til at det tårner seg opp med skyer på den samfunnsøkonomiske himmelen?

Du skal ha vært mer enn gjennomsnittlig interessert i finansmarkedene over rimelig lang tid, dersom du personlig har opplevd samtlige av de ulike periodene over: Inflasjon, resesjon og det som ingen tenkte var noe annet enn en teoretisk konstruksjon; stagflasjon.

Hva kjennetegner disse periodene, og hva er ingrediensene som utgjør hver av dem? Er det noen mulighet for at vi kan oppleve dette igjen i tiden som kommer, i lys av den utviklingen vi har sett det siste året?

Resesjon

Tilbakegang. Nedgang. Normalt defineres resesjon som to etterfølgende kvartaler med negativ økonomisk utvikling i et lands Bruttonasjonalprodukt (BNP), og er ikke en veldig uvanlig foreteelse.

De siste 70 årene har vi hatt fem globale resesjoner; i 1975, 1982, 1991 og i 2009, som et etterslep av finanskrisen. Den har da også fått navnet «The Great Recession» eller Den store resesjonen, og benevningen spiller på epoken etter børskrakket den 29. oktober 1929, «The Great Depression», som vi på norsk kaller for «De harde 30-årene». En langvarig eller særlig alvorlig resesjon kaller økonomihistorikere en depresjon.

Under pandemiens første år, 2020, ble verden slynget ut i nok en resesjonsfase. Forut for denne resesjonen rapporterte Det internasjonale valutafondet (IMF) at verdensøkonomien var inne i en «synkronisert slowdown,» på sitt laveste omdreiningstall siden Finanskrisen. Andre ingredienser som spilte inn var handelskrigen mellom USA og Kina, initiert av daværende president Donald Trump og Brexit.

I USA har det de siste hundre årene vært hele 15 nasjonale resesjonsperioder, og i snitt opplever de dette hvert 6-7 år. Som jeg har omtalt i senere tids markedsrapporter, det kan altså være indikatorer i markedet på at vi igjen kan nærme oss en ny resesjon.

{{cta(‘cb18b361-cd32-4c75-9a48-1830bc45b583’)}}

Inflasjon

Vedvarende perioder med stigende og høy inflasjon må du derimot tilbake til 1970-tallet for å ha opplevd, før vi nå igjen opplever økende inflasjon verden rundt, og vi kjenner det godt her hjemme i Norge, også. Denne uken kom det signaler fra analytikere om at man forventer en dobbel renteheving fra Norges Bank i juni, altså en oppsetting av styringsrenten med 0,5 %, som et motvirkende tiltak mot blant annet inflasjon.

Det vi bevitnet gjennom hele 1970-tallet var at myndigheter i en rekke land valgte å tillate inflasjonen spillerom, selv om intensjonen ikke var å gi den fritt leide. Dette ble sett på en stimulator for å få høyere økonomisk vekst og lavere arbeidsledighet. Etter hvert brøt derimot oksen seg ut av innhegningen, og de mistet helt kontrollen på inflasjonsutviklingen. Mange land havnet da i et uføre der veksten var lav og inflasjonen høy.

Stagflasjon

Som navnet kanskje gir vekk, det handler om stagnasjon. Arbeidsledigheten skyter fart under en stagflasjon, og etterspørselen stagnerer, mens inflasjonen herjer det økonomiske landskapet. Smerten og tålegrensene i en periode med stagflasjon, skulle den ramme oss nå, vil bli så påtagelig, sier grunnleggeren av verdens største hedgefond, Ray Dalio, et intervju med Australian Financial Review, at han spår at sentralbankene til slutt må sette ned rentenivået igjen, trolig i forbindelse med neste amerikanske presidentvalg i 2024.

Stagnerende vekst og høy inflasjon er normalt noe som ikke skal skje, og før fagøkonomene faktisk kunne observere det fra orkesterplass på 70-tallet, var det ingen som trodde det var et realistisk scenario.
Ikke var det teoretisk mulig, mente man, og det harmonerer fortsatt ikke med økonomisk teori. Vi vet imidlertid at det har skjedd, og det finnes en risiko for at det kan inntreffe igjen.

Under en slik stagflasjonsperiode vil stadig flere komme til å falle utenfor den normale velstandsutviklingen i samfunnet, i motsetning til en resesjon, her forekommer det nødvendigvis ikke alltid perioder med negativ økonomisk vekst. I USA hadde eksempelvis inflasjonen steget fra 1 % i 1965 til 14 % i 1980, mens arbeidsledigheten hadde steget fra 3,5 % i 1969 til 9,7 % i 1982.

Den økonomiske veksten i USA gjennom 70-tallet lå like fullt gjennomsnittlig på omkring 3 % – etter inflasjon. Ved inngangen til 1980-tallet var dette økonomiske bildet blitt et så gigantisk problem at stadig flere land valgte å legge om sin økonomiske politikk. Noe måtte helt enkelt gjøres.

Drastiske tiltak

Tiltak ble veid og diskutert, og finansdebatten handlet om alt fra John Maynard Keynes teorier om å styre den økonomiske utvikling ved hjelp av finanspolitikken, noe som hadde vært rådende siden depresjonen på 1930- tallet, til Milton Friedmans teorier om at selve pengepolitikken var virkemiddelet som igjen skulle få kontroll på inflasjonsutviklingen, den såkalte monetarismen.

Da Friedman utviklet denne teorien på 1950- og 1960-tallet, ble hans doktriner oppfattet som ganske ekstreme og høstet i svært liten grad aksept og bifall. Men nå var tiden hans kommet.

Monetarismen går ut på å styre den økonomiske utviklingen gjennom å sette rentenivå og omfanget av penger i samfunnet. Da sentralbanken i USA fikk ny sjef – Paul Volcker – gikk han drastisk til verks. Volckers ettermæle er at han var mannen som fikk æren for å ha tatt knekken på inflasjonen. Han valgte å holde igjen seddelpressene, og fikk deretter kontroll på pengemengden i samfunnet.

Sentralbankrenten ble styringsverktøyet, og renten kom etter hvert opp i 21 %. Med en arbeidsledigheten som raskt steg til et tosifret tall, opplevde USA opplevde to resesjoner etter hverandre i årene mellom 1980 og 1982. Deretter holdt Friedmanns teorier vann. Inflasjonen sank fra 13,5 % i 1981 til 3,1 % i 1983.

Disse dramatiske grepene gav altså etter hvert resultater, og rentenivået verden rundt havnet til slutt helt ned på 0, sågar til negative nivåer i noen tilfeller. Det kan man vel kanskje ikke kalle sunt.

I denne bloggposten, kan du lese mer om hvordan finansmarkedene har utviklet seg under de ulike perioder med stagflasjon og resesjon.

Utsikter

Vel, hvordan ser jeg så på utsiktene til at vi innen rimelig tid kan oppleve noe av det som jeg har skrevet om over?

Høyere inflasjon er noe jeg har behandlet hyppig tematisk det siste året. Dette er ikke noe som kommer, vi har det allerede. Usikkerheten ligger i om den bare er forbigående, som sentralbankene hevder, eller om det er drivere som vil gi høyere inflasjon i en lengre periode. I skrivende stund tror jeg risikoen er på oppsiden, at inflasjonen vil vedvare på et høyere nivå enn det sentralbanken styrer etter. Dette synet støtter også av tidligere siterte Ray Dalio, som mener det er kontinuerlig høy pengebruk av myndigheter og selskaper som er inflasjonsdriveren.

Vi opplever historisk stramme arbeidsmarkeder, stigende priser på råvarer, globale forsyningslinjer som sliter med leveransekapasitet, samt krigen i Ukraina. Alt dette peker mot høyere inflasjon over en lengre periode fremover. Dette medfører risiko på oppsiden for rentenivået.

Når det gjelder sannsynlighet for en resesjon, så forholdsvis pålitelige resesjonsindikatorer slår nå ut på høy sannsynlighet for økonomisk resesjon. Basert på historiske data er det imidlertid usikkerhet rundt når en slik resesjon eventuelt kommer. Utfallsrommet ligger historisk dokumentert fra 6mnd til hele tre år frem i tid. Det er denne svingningsvariabelen for når etterskjelvet faktisk kommer, som gjør det vanskelig å bruke disse indikatorene.

Stagflasjon, tja. Her må jeg nok skille lag med Dalio og øvrige dommedagsprofeter. Det mangler foreløpig en viktig komponent fra arbeidsmarkedet, som globalt sett er meget stramt. Arbeidsledigheten er lavere enn den har vært på mange år og arbeidslivet skriker etter arbeidskraft, kvalifisert eller ikke.

Det snakkes likevel oftere og oftere om behovene for å «reskille» medarbeidere man allerede har, fremfor å ansette nye. Innen 2025 mener mange at over halvparten av de ansatte i en bedrift må ha lært seg helt nye sett med teknologisk kompetanse for å klare seg.

Klarer man å heve, modernisere og raffinere kompetansenivået til den arbeidsstokken man allerede rår over, vil mange bedrifter overleve, til tross for at mangelen på kompetanse i dag er skrikende.

Verdenshistorien har vist oss mange ganger at menneskeheten er i stand til raske omstillinger når det blåser som verst. Men går vi inn i en resesjon, vil normalt arbeidsledigheten igjen øke.

Tabellen under er en oppsummering av de ulike økonomiske periodene jeg har beskrevet over: