I forkant av COP26 i Glasgow i november skrev jeg et blogginnlegg om hva vi kunne håpe på av resultater fra COP26. Ble disse håpene innfridd, eller ble COP26 i det store og hele en skuffelse ?
Det kommer litt an på hvem du spør. De ulike miljøorganisasjonene var nok misfornøyde med utfallet, mens privat sektor og politikerne var mer fornøyde.
Mer tydelig under årets COP enn kanskje tidligere, er den viktige rollen som privat sektor og spesielt finansindustrien må spille for å oppnå klimamålet og også andre bærekrafts-utfordringer. Det offentlige har rett og slett ikke nok kapital til å nå klimamålet, samt levere normale tjenester ellers. Det internasjonale energibyrået (IEA) har eksempelvis beregnet at verdens årlige investeringer i fornybar energi må øke fra dagens 1,3 billioner USD til 4,3 trillioner i 2030! Heri ligger det også muligheter.
For å rekapitalisere litt. Under COP21 i Paris, forpliktet de alle fleste land i verden seg til å begrense den globale oppvarmingen til godt under 2°C og fortrinnsvis til 1,5°C. I etterkant av Paris-avtalen skulle hvert enkelt land innen 2020 sette nasjonale bidrag til å oppnå forpliktelsene i Paris-avtalen. Problemet er at summen av alle de nasjonale bidragene ikke vil bringe verden til 1,5°C-målet. Økende nasjonale mål etter COP26, gitt at de blir oppfylt, indikerer nå en global oppvarming på 1,8°C. Positivt fra Glasgow er at de nasjonale målene nå skal evalueres og forhåpentligvis heves hvert år og ikke hvert 5. år som frem til nå.
I mitt forrige blogginnlegg om COP26 nevnte jeg tre temaer som det var søkelys på før det hele startet.
- «Just Transition» – fordeling av byrdene mellom modne og fremvoksende markeder
- Mulighetene for en avtale om utfasing av kull i energimiksen
- Kan det bli enighet om et globalt system for prising av CO2-utslipp og handel med utslippskvoter?
På ingen av disse tre områdene kom man så langt som man kanskje hadde håpet. «Just Transition» innebærer at fremvoksende økonomier årlig skal motta fra modne økonomier USD 100 milliarder til å adressere klimaendringene. Dette målet nås nå først i 2023, mens giverlandene, etter en avtale fra 2009, skulle ha nådd dette allerede i 2020.
Elefanten i rommet – fossilt brennstoff – ble for første gang omtalt i sluttkommunikeet fra COP26. Her var det stor motstand fra store «kullnasjoner» som Kina, India og Australia og ordlyden ble til slutt «fase ned» og ikke «fase ut». Mer enn 40 land underskrev en avtale om at bruken av kull skulle være faset ut for modne økonomier innen 2030 og for fremvoksende økonomier i 2040. USA, Kina og India sluttet seg ikke til den avtalen.
Forsøket på å lage et globalt marked for prising og omsetting av utslippskvoter lyktes delvis. Et felles regelverk for et globalt karbonmarked ble vedtatt, men i praksis er markedene for prising av og handel med utslippskvoter fortsatt forholdsvis fragmentert. Her er det EU som leder an i utviklingen. Og det at prisene på CO2-utslipp i etterkant av COP26 stiger er et godt tegn på at man har oppnådd noe.
Utover dette kom det på plass flere andre viktige avtaler, eksempelvis signerte land som representerer over 85 % av verdens skogareal en avtale om å stoppe og reversere avskoging, samt landforringelse innen 2030. Her var dessverre Brasil ikke en av avtalepartene.
Videre signerte over 100 land på avtalen om å kutte utslippene av metangass med 30 % innen 2030, i forhold til 2020-utslippene. Mindre omtalt, men metangass er like skadelig for klima når den slippes ut hovedsakelig ved produksjon av olje og gass. Den gir en enda raskere oppvarming av atmosfæren enn CO2, men brytes raskere ned. Bra at også disse utslippene nå omfattes av et avtaleverk.
Til slutt, at den globale finansnæringen var så tydelig tilstedeværende i Glasgow enn ved tidligere COP samlinger, var meget positivt. Som nevnt over, offentlig og privat kapital må samarbeide tett for å nå 1,5°C-målet. Dette er noe som også Finansco, som investeringsrådgiver og formuesforvalter, er opptatt av og har jobbet med i flere år på vegne av våre oppdragsgivere.