The Valencia Marathon is an annual marathon road running event hosted by Valencia, Spain, since 1981. It is categorized as a Platinum Label Road Race by World Athletics. The race is organised by the Valencian sports club SD Correcaminos [es], which also organises the annual Valencia Half Marathon. The marathon is ranked Nº1 amongst marathons in the Spanish Road Races Ranking.
Jeg har alltid ment at man må løpe en maraton i livet, og det har stått på min «bucket list» i lang tid. Det er flere grunner til at dette ikke har blitt gjennomført tidligere. Tanken på å løpe 42 195 meter på asfalt har vært skremmende, og samtidig har motivasjonen vært større for å utfordre meg selv i fjellet med ski og klatreskoene. Men, etter en sommer med mye klatring og løping rundt omkring i den norske fjellheimen, var formen såpass god at i midten av oktober bestemte jeg og søsteren min oss for å gjennomføre planen med å løpe en maraton.
Etter litt googling, så fant vi ut at Valencia Marathon skulle gå av stabelen 6.desember. Det er et såkalt «Platinum Label» løp, som er en kategorisering av de største de maratonløpene i verden. Men, som alle store maraton er det utsolgt 1 år i forveien. Jeg satte oss opp på venteliste, og det var med skrekkblandet fryd vi mottok startnummer noen dager senere.
6 uker på opptrening
6 uker på å skape en maratonform er i korteste laget, spesielt når løpetreningen stort sett har bestått av å løpe frem og tilbake fra kontoret, men noen innslag av intervaller på Voldsløkka. Jeg leste meg opp på maratontrening, og laget et panikkprogram med 6 uker til start i Valencia. Trening til maraton handler i veldig stor grad om å herde beina til å tåle å løpe langt på asfalt. Så, jeg spikret tidlig at jeg trengte noen harde langturer i programmet. Den største utfordringen var mangelen på lange løpeturer, samt at jeg lett blir skadet av mye ensidig løping på asfalt. Risiko for at jeg aldri kom til start i Valencia var forholdsvis stor, men skal man løpe en maraton må man iallfall stille noenlunde forberedt.
I treningsperioden klarte jeg å legge inn tre langturer på ca. 30 km og en halvmaratonkonkurranse. Utenom dette fortsatte jeg med løping frem og tilbake til kontoret noen dager i uken, i tillegg til noen lengre intervalløkter. Litt overraskende tålte beina dette greit og jeg var klar for Valencia Maraton.
Alle storbymaraton starter tidlig på morgningen, og i Valencia startet vi kl. 08.15. I år var det 16 000 mennesker som hadde fått startplass, mot 30 000 tidligere år pga. Koronarestriksjoner. Søsteren min og jeg tuslet nervøse til start i mørket og stilte oss i hver vår startbås.
Starten på Valencia Maraton
Jeg bestemte meg for å åpne med en kilometertid på ca. 3:47. Etter at startskuddet gikk gjaldt det å kikke ofte nok ned på klokken for å ikke falle for fristelsen til å åpne for hardt. De første 20 km gikk på planlagt fart og jeg passert halvmaraton på 1.19.30. Samtidig holdt jeg meg til drikkeplanen med å drikke hver 5 km og ta en energigel hver halvtime (energigelene hadde jeg i belte rundt magen). Etter 20 km startet også et vanvittig folkeliv, og « come on Eirik from Norway» ( navn og nasjon sto på startnummeret) ble ropt utallige ganger hver km.
Blogginnlegget fortsetter under bildet.
Midt i løpet – en vegg av motvind
Valencia er kjent for å ha en svært rask løype med lite vind siden løypen går midt i byen beskyttet av store bygninger. Men i år var unntaket, og ved 24 km møtte vi en vegg av motvind. Dette varte til passering 34 km, og vinden var såpass kraftig at enkelte av drikkebordene ble blåst over ende.
Her gjaldt det å kjøre Northug-taktikken ved å legge seg bak i gruppen og la andre gjøre jobben. Gruppene ble etter hvert sprengt i den verste motvinden, og jeg ble tvunget til å gjøre drajobben på egenhånd. Jeg klarte likevel å holde kilometertidene på noenlunde samme fart. Ved 34 km snudde løpsretningen og vi løp nedover mot mål i igjen. Håpet var at det skulle bli noen billige kilometere inn til mål, men maraton er langt og man merker godt at man har løpt i over 2 timer.
Blogginnlegget fortsetter under bildet.
Endelig mål, og legesjekk
På 39 km kom den berømte hammeren og beina var fullstendig ødelagt. Men med 3 km til mål og et vanvittig folkeliv var det bare å bite tennene sammen og stå på. Som tidligere skiløper er man vant til å ta ut alt, så i god Bjørn Dæhlie-stil falt jeg over mål til 2.40.07 (noe jeg er veldig godt fornøyd med). Funksjonærene var såpass bekymret over tilstanden min at jeg ble støttet til legeteltet for en visitt, men med noen engelske/spanske gloser om at formen var fin, ble jeg dimittert ut.
Å løpe en maraton var en veldig morsom opplevelse! Kanskje stiller jeg til en ny storbymaraton en dag, da med mål å løpe under 2.40.
Se løypa: