Garantert høy avkastning til lav risiko?

Bør du la deg friste av en investering som lover høy avkastning og lav risiko?

Hører vi på distributører av visse finansielle produkter (som f.eks. obligasjons­­produktet vi her har vurdert – se tabell lengre ned), så er det ingen grunn til å la være.

Alle investorer prøver å øke muligheten for avkastning eller redusere potensialet for tap. Eksempelvis, med et slikt obligasjonsprodukt som det vi har vurdert i denne bloggposten så får du jo i både pose og sekk. Sammenlignet med det norske aksjemarkedet, som har gitt en avkastning på 8 % i året (i perioden 1900 – 2015), og som kjent har høy risiko, så fremstår jo valget soleklart. Eller er det slik at hvis det virker for godt til å være sant, så er det ofte det?

{{cta(’97b0efb8-0385-4080-b4f1-523cc17d7127′,’justifycenter’)}}

La oss først pirke litt i (den kjedelige) teorien

Kjøper du en aksje så eier du en del av et selskap – kjøper du for eksempel en aksje i Telenor så eier du en andel av Telenor. Samlet er det aksjonærene som bestemmer over Telenor, og som eier selskapet og alle dets verdier. Et selskap som tjener penger betaler gjerne ut en del av overskuddet til aksjonærene. Dette kalles utbytte.

Hvis et selskap trenger mer penger enn det selskapet har tilgjengelig, eksempel­vis for å gjøre en stor investering, kan selskapet låne penger. Telenor kan låne penger i banken. Dersom banken ikke er villig til å gi dem (nok) lån, må de forsøke å låne penger på andre måter, dette kan gjøres ved å utstede obligasjoner. Den som kjøper en obligasjon (investoren) låner da penger til den som har utstedt obligasjonen (Telenor).

Når du putter penger i obligasjoner eller obligasjons­fond låner du altså penger til noen som trenger det (selskaper, stat, kommune o.l.).

Eksemplifisert:

Fred Fredde­sen skal kjøpe seg hytte, og han henvender seg til banken for lån. Fordi Fredde­sen ikke har til­strekkelig med sikkerhet og litt for lav inntekt, får han ikke lånt hele beløpet han trenger. Han er fortsatt fast bestemt på å kjøpe hytta, og kontakter en forbruks­bank for å låne penger – og der får han lån. Han må til gjengjeld betale en veldig høy rente. Hvorfor? Jo, fordi det vurderes som risikofylt å låne ut de siste pengene han trenger for å kjøpe hytta.

Slik er det for selskaper også. Og kommuner. Og stater. Du kan låne penger i banken, men når banken sier stopp må du ut i resten av låne­markedet, og har du mye lån fra før er risikoen høyere og lånerenten går opp. Har du lav inntekt blir også risikoen høyere og renten går opp. Altså, høy rente assosieres typisk med høy risiko på grunn av høy gjeldsgrad fra tidligere og/eller usikker betalingsevne.

Den norske stat, som er en ganske trygg tilbake­betaler, vil betale lav rente om den trenger å låne penger (stats­obligasjoner). Den greske stat har nok måtte betale vesentlig høyere rente. Hvorfor? Jo, fordi det er større sann­synlighet for at Hellas ikke betaler tilbake enn Norge.

Renter er nemlig prisen på penger

God, gammel lærdom

Avkastning og risiko går hånd i hånd. I hvert fall over tid. Om avkastnings­forventningen i en obligasjons­plassering er høy, så er antagelig risikoen til­svarende høy. Alternativt så prises den feil (fordi aktørene ikke har lik oppfattelse av tilgjengelig informasjon). Om en obligasjon har en årlig avkastnings­forventning på 12-18 %, tilsier det en risiko godt over det vi finner i aksjemarkedet. Hvis du mener aksjemarkedet har for høy risiko, så skal du vel også holde deg langt unna en obligasjon med enda høyere risiko..?

Enkeltobligasjoner og enkeltaksjer vil kunne ha en høyere avkastnings­forventning enn obligasjonsfond og aksjefond – men da også til en høyere risiko.

La oss så se på dette obligasjons­produktet

Vi kunne skrevet mange innlegg om mange typer finansielle produkter, men det vi nå har tatt for oss er (etter vår vurdering) i beste fall et eksempel på feil­kommunikasjon mellom distributør og kjøper. Det selges nemlig inn som høy avkastning til lav risiko, og at produktet er lett omsettelig. En skikkelig gjennomgang av dette obligasjons­produktet viser dog noe helt annet. Se tabellen under (som dessverre fungerer dårlig på mobil).

Hva nå med sunn fornuft?

Alle er vel kjent med at; «Hvis det høres for bra ut til å være sant så er det som regel det»? La oss nå anta at distributøren/selgeren snakker sant, og at dette faktisk er høy avkastning til lav risiko. Tror du ikke da at Norges flinkeste finanshoder (les: de som forvalter Oljefondet – vår fellesformue) ville kastet seg rundt og kjøpt så mye de kunne? Selv om de kun forventet halvparten av den kommuniserte avkastningen, til lav risiko, ville de kjøpt alt de kunne få tak i. Allikevel er det vel de færreste som tror at Oljefondet, eller andre profesjonelle investorer, kjøper dette.

Konklusjon

Basert på teorien, eksempelets makt, sunn fornuft, risiko og god, gammel lærdom, er det ingenting som tilsier at det er en rasjonell beslutning å plassere pengene i dette produktet.

Du kan aldri beskytte deg helt mot nedsiderisiko, men jo mer ressurser, tid, erfaring og kunnskap man har om investeringer desto større sannsynlighet er det for et bedre resultat. Hvis du ikke har dette tilgjengelig er det et godt råd å kjøpe denne kompetansen og tryggheten gjennom bruk av rådgivere og fondsforvaltere.

Vår oppfordring: gjør det skikkelig – enten på egenhånd, eller så setter du det bort til noen som kan gjøre det for deg!