Diversifisering
Du har sikkert hørt om diversifisering, som er et finere ord for risikospredning. Eller «ikke putt alle eggene i samme kurven» på godt norsk. Teorien sier at dersom man finner flere investeringer med samme forventede avkastning, men som ikke svinger i takt, vil man ikke oppnå høyere avkastning, men samme avkastning med lavere risiko. Og det er temmelig åpenbart en fordel når man skal investere midlene sine.
Vi havner ofte i en konkurransesituasjon hvor kunder (eller andre rådgivere) argumenterer med at det basert på ønske om risikospredning er smart å bruke flere rådgivere. Men er det riktig?
I denne sammenhengen er det viktig å forstå hva som er en investeringsrådgiver sin oppgave, og hva forskjellen på en forvalter og en investeringsrådgiver består i. Det samme gjelder forskjellen på en selger av bankens produkter, og en reell investeringsrådgiver. Dette har vi skrevet om tidligere.
Forvalter vs. investeringsrådgiver
Dersom du investerer i eksempelvis 2 globale aksjefond vil du oppnå risikospredning, og få eksponering mot det som i utgangspunktet er 2 like investeringsmandater, men hvor forvalterne har forskjellige markedssyn. Det bidrar til risikospredning, og vi kan derfor ta utgangspunkt i at det kan være en god idé å spre seg over flere forvaltere.
Mens en forvalter utøver sin forvaltning etter et gitt mandat, vil en investeringsrådgiver ta utgangspunkt i blant annet den enkelte kundens risikoprofil, økonomiske situasjon og investeringsmål når han eller hun yter sine investeringsråd. Porteføljen man ender opp med blir dermed et resultat av nevnte faktorer. Rådgiveren bør og plikter også å sette seg inn i den totale sitasjonen til den aktuelle kunden, og vurdere egnede og hensiktsmessige investeringer. Men hva skjer dersom 2 rådgivere konkurrerer om å være rådgiver?
{{cta(’43e7e948-6770-4f2a-916c-f9b60eec1984′)}}
Frittstående og helheten i porteføljen
En frittstående rådgiver vil ikke ha sin inntjening basert på betaling fra andre enn kunden direkte, og det betyr at rådgiveren har så mange investeringsalternativer, gjerne fond eller aksjer å velge mellom at rådgiveren vil bidra til at den endelige porteføljen er bredt diversifisert, både ned tanke på geografisk spredning og forvaltermiljøer. Unntaket er selvsagt selgere av bankens egne produkter, de vil i liten grad kjøre risikospredning på mot ulike forvaltningsmiljøer. Er du DNB kunde er sjansen stor for at du blir anbefalt utelukkende DNB-fond.
Men for de som jobber frittstående vil resultatet av at man skal konkurrere med en annen rådgiver ofte bli at risikoen trekkes opp, fordi man jager høyest mulig avkastning. Og det kan gå på bekostning av den gode langsiktige planen. Videre vil en profesjonell rådgiver se helheten i porteføljen og økonomien, mens dersom en stor del av investeringene ligger hos en annen rådgiver mister man muligheten til å beregne den totale risikoen, og et verktøy i verktøykassen vi bruker for å yte god rådgivning forsvinner.
Dette betyr ikke nødvendigvis at det er feil å ha penger hos flere rådgivere. Men man kan ikke argumentere med at risikoen blir lavere fordi man har spredt seg over flere rådgivere. Kanskje snarere tvert imot. Men betingelsen er selvsagt at du står overfor en rådgiver som har muligheten til å drive reell investeringsrådgivning, og ikke noen som sikter mot neste salgskampanje, eller har sitt incentiv knyttet til salg av et enkelt spareprodukt.
Hva bør du sjekke?
Et godt steg å begynne er å sjekke om rådgiveren er sertifisert. Og kanskje enda mer viktig er om selskapet har konsesjon fra Finanstilsynet. Et neste steg er å sjekke om kunden er eneste oppdragsgiver, altså om rådgiveren eller selskapet mottar penger eller incentiver fra andre enn kunden direkte.
Får du sjekket av dette har du kommet til en rådgiver som har alle forutsetninger for å yte verdiskapende investeringsrådgivning for deg, og nå vet du også at vedkommende bør klare å sette sammen en portefølje som oppfyller kravene til risikospredning.
Over tid vil det lønne seg for de fleste å oppsøke fagfolk også innenfor dette feltet.