Det er historiske grunner til å oppsøke hvilepulsen. 2020 ble et relativt normalt år i forhold til tidligere epokers avkastningstall, til tross for brå svingninger.
Vi har tatt oss bryet med å kikke litt på statistikken fra 1928 og frem til våre dager. For når det kommer til aksjer, obligasjoner og bankrenter og hva vi forventet eller fryktet av avkastningstall etter et så turbulent år som 2020, kan vi lære noe av historien.
Begynte bratt
Markedet fikk i 2020 føle på svingninger det ikke har blitt utsatt for siden finanskrisen i 2008. To av de 10 verste dagene siden 1928 kom nærmest etter hverandre i mars i fjor, da pandemien slo inn over oss som en vegg. S&P 500, en tradisjonsrik aksjeindeks basert på 500 store amerikanske selskaper, falt henholdsvis 12 % og 9,5 %.
Likevel kom 2020 svært normalt ut, alt tatt i betraktning. Det er en øyeåpner.
Og selv om ingen kan spå fremtiden, er det nyttig å forstå verden fra et langtidsperspektiv. Det vil hjelpe oss å sette risikopremier i kontekst. Aksjer vil gi bedre avkastning enn obligasjoner, og obligasjoner gir bedre avkastning enn bankinnskudd. Slik bør det jo også være; man skal ha betalt for å ta høyere risiko over tid.
Look to USA
Det beste datagrunnlaget for å kikke avkastningshistorien etter i sømmene finner vi i USA. En av grunnene til at tallene herfra kan anses for å være relevante for oss, er at det amerikanske markedet er verdens desidert største, og utgjør 40 % av det globale aksjemarkedet. Den årlige avkastningen fra 1928 til 2020 utgjør dermed:
- Aksjer (S&P 500); +9,8 %
- Obligasjoner: (USA 10 års statsobligasjon) +4,9 %
- Bankinnskudd; +3,3 %
Dersom man inkluderer inflasjon i regnestykket, slik at det kan innlemmes i et realøkonomisk regnestykke, fremstår snitt/mediantallene slik:
- Aksjer; 6,8 %
- Obligasjoner; 1,9 %
- Bankinnskudd; +0,3 %
Likevel er det betydelige forskjell i forskjellige tidsperioder;
Selvfølgelig er det helt tilfeldig valgte tidsperioder vi har plukket ut, og andre tidsperioder vil gi andre tall, men likevel: Tallene er hva de er. Hvis vi i tillegg ser på volatiliteten i de samme tidsperiodene, ser vi en sammenheng:
Det som står frem, er hvor lenge noen av disse gode og dårlige syklusene har vart. Og når aksjemarkedet gir dårlig avkastning, er også volatiliteten høy.
Det ovenstående grunnlaget er årsaken til at det er kalt risikopremie, og ikke avkastningspremie. Om vi tar de samme tidsperiodene og ser på tallene både med aksjer, obligasjoner, bankinnskudd og inflasjon:
De harde 70-årene?
Her får man kastet litt rundt på det bildet vi har gått med i hodet siden skoledagene. Faktum er at 1970-årene var verre med tanke på avkastning – når man hensyntar inflasjon – enn det «de harde trettiåra» var. Epoken 1969-1977 ga negativ avkastning i alle aktiva når man hensyntar inflasjon.
Vi leser også ut fra tabellen at investorene kunne var utrolig heldige i oppsvingen som fulgte, i tidsrommet 1980 til 1990, uansett hvor de hadde sine aktiva plassert. Vi leser enda en ting ut fra denne oppstillingen: Bankinnskudd som en langsiktig investering er elendig, siden det taper mot inflasjon. Overraskende nok var det også svært lave renter i de «harde trettiåra».
For de som investerer i lange obligasjoner som USA 10 års statsobligasjon er det grunn til bekymring over hva som skjer ed investeringene dersom rentene begynner å stige igjen. Dette fordi prisen på obligasjonen er negativt korrelert med renten.
Stabiliserende faktor
Til slutt kan det være interessant å se på svingningene i aksjer opp mot obligasjoner:
Det er kanskje overraskende, men USA 10 års statsobligasjon har kun gitt tosifret negativ avkastning to ganger over en periode på snart 100 år. Det er ikke uten grunn at obligasjoner benyttes som en stabilisator i porteføljesammensetning. Det er et stabilt grunnstoff.
Selv om vi studerer avkastningstall for aksjer, obligasjoner og bankinnskudd over 93 år, vil det ikke hjelpe oss nevneverdig med å spå hva fremtiden bringer, men det vil gi oss et bedre bilde av å forstå risikoen i de forskjellige aktiva bedre.