Denne uken kom nyheten om at kapitalforvalteren Blue Owl Capital, som driver med «alternative investeringer», stuper på børsen fordi de nekter kundene å ta ut penger fra et av sine eldste «private credit-fond»
Det er mye snakk om boble innenfor AI (artificial intelligence / kunstig intelligens) for tiden, og det stemmer at de amerikanske tek-selskapene er friskt priset. Dette har kollega Eirik Landheim nylig skrevet godt om, på Finanscobloggen.
Men der norske «ikke-profesjonelle» investorer bør være på vakt, er der hvor de virkelig blir villedet. Det dreier seg om «alternative investeringer», feilrapportering av verdier, likviditet som forsvinner og ikke minst – skjult agenda. Dersom rådgiveren din anbefaler deg «alternative investeringer» er ikke motivasjonen at du skal få god risikojustert avkastning.
Motivasjonen er å binde opp pengene dine, gjøre det vanskelig å flytte eller si opp kundeforholdet og sikre seg selv en lang inntektsstrøm.
Utover 1990-tallet kom PE-fondene for fullt, etter at eliteuniversitetet Yale begynte med alternative investeringer, og med braksuksess. Da kunne de «verdipapirifisere» konsulentbransjen, ved å kjøpe dårlig drevene unoterte selskaper, øke egenkapitalavkastningen med belåning, øke topplinjen, og så «pynte brura» for salg.
Setter du de smarteste menneskene i verden til en sånn operasjon, og med begrenset konkurranse, blir resultatene gode.
Nå derimot – er det flere PE-fond enn McDonalds-restauranter i USA. Det er en gigantisk boble (altså forvaltningsbransjen), og selv om det er verdiskapning også i det unoterte markedet er det ikke i nærheten av å være nok risikopremie å høste, til å forsvare størrelsen på PE-bransjen.
Så nå er det over 25.000 overbelånte selskaper man ikke er i nærheten av å få solgt til verdiene man har anslått, og da begynner kreativiteten. Den har blant annet gitt seg utslag i at man har strukturert opp «private credit», for å refinansiere gjeld som bankene ikke vil overta. Og PE-fondene som skulle avvikles forlenges, eventuelt erstattes av et nytt, og med nye friske lovnader om høy avkastning til investorene.
Det har sine lokale forgreninger i Norge også. Norske privateide bedrifter selges til kortsikte PE-fond over en lav sko, mens politikerne prøver å stenge de langsiktige norske eierne inne i et skattefengsel, og tror det er en god idé å ha rammevilkår som gjør det irrasjonelt å starte ambisiøse bedrifter her.
Men stadig flere av oss får en finansformue, og vi ser nye eksempler på kunder som ikke har kompetanse nok til å forstå at når de blir presentert for «årgangs PE-fond», «eiendomsfond», hedgefond og generelt alternative investeringer med fine powerpointer – da advarer Finansco nok engang, og som oppfølger til tidligere advarsler.
Innenfor «private credit» kan det gå skikkelig galt, og om offentlige innkjøpere ikke passer seg kan vi ende opp med tomme svømmebasseng i «Terra-kommuner» igjen.
Gjennom et par tiår i finans har vi sett hvordan finansbransjen ofte avslutter en periode med høy opplåning og bobletendenser, ved å lage kreative produkter som ender med at tapene til slutt blir distribuert til det ikke-profesjonelle retail-markedet. Det er ingen grunn til å ende opp som sistemann i pyramiden.
Så si nei – kom deg ut, og forhold deg til enkle investeringer med daglig likviditet, lave kostnader og kort vei til verdiskapningen.
Finansco kommer til å fortsette å utelukkende forholde oss til enkle, transparente og godt diversifiserte verdipapirporteføljer med daglig likviditet.
Det enkle er faktisk definitivt det beste, og det gjelder særlig i sparemarkedet.