Jotunheimen Høgruta er normalt en 5-dagers topptur i hjertet av Jotunheimen nasjonalpark. Turen har hentet sin inspirasjon fra den kjente Haute Route i Alpene som går fra Chamonix til Zermatt. Ruten går over minst åtte breer og syv 2000-metertopper, inkludert Glittertind og Galdhøpiggen. Velger man den opprinnelige turplanen skjer overnatting på betjente hytter underveis. Hver etappe er ca. 15 km, med 1000 – 1500 meter stigning. Totalt er turen 90 km og ca 7400 høydemeter.
Min turkamerat, Morten Eide Pedersen, og jeg bestemte oss for å prøve denne turen – og at vi skulle gå den på én (!) dag. Morten er ofte å se på tv-skjermen gjennom vinteren, hvor han ofte er å finne i toppen av langdistansecupen «Ski Classics» – der skirenn som Vasaloppet, Marcialonga og Birkebeinerrennet inngår. En sprek turkamerat med andre ord.
Turen starter sør i Jotunheimen på Bessheim Fjellstue. For å få en godkjent gjennomføring etter den opprinnelige Høgrutastandarden, må man innom hyttene på Bessheim, Memurubu, Glitterheim, Spiterstulen, Leirvassbu og Krossbu. Fjellene som må bestiges er Besshøe, Surtningssue, Glittertind, Galdhøpiggen og Storebjørn.
For vår del startet turen fra Bessheim klokken 03:10 natt til fredag 30. april. I sekken hadde vi tre liter drikke, noen vestlandslefser, brødskiver, gel, sjokolade og en varm jakke. Vi hadde også med GPS og kart, siden ingen av oss hadde gått turen før og var lite kjent sør i Jotunheimen. Siden alle hyttene er stengt i år pga korona, måtte vi bære med oss alt vi trengte for hele turen.
Da vi startet på natta var det minus 18 kuldegrader på Bessheim, men vi gikk oss raskt varme. Etter drøye to timer i mørket nådde vi turens første fjell, Besshøe (2258 moh.). Her fikk vi en fantastisk soloppgang over Jotunheimen.
Bloggposten fortsetter under bildet
Opp til Besshøe. Utsikt over Bessvatnet og Besseggen i bakgrunn
Fra Besshøe gikk turen ned den bratte og ofte isete vestrenna. Etter litt knoting for å finne renna og en forsiktig nedkjøring, nådde vi Memurubu etter snaue tre timer. Første etappe var unnagjort!
På Memurubu kastet vi i oss en brødskive og satte kursen mot Vågås høyeste fjell, Surtningssue (2348 moh.). Der måtte vi opp en lang sammenhengende motbakke, men vi nådde toppen etter 5,30 t. På toppen ligger det en stor skavl som vi kom oss greit rundt, og vi kjørte ned på Surtningssuebrean. Mellom Surtningssue og Glitterheim er det ca 15 km med mikroterreng. Heldigvis traff vi godt med sporet slik at vi kun trengte å ta på fellene en gang for å komme til turens andre hytte, Glitterheim. Hytten nådde vi etter totalt seks og en halv time, og turens andre etappe var gjennomført.
Så langt på turen hadde vi verken sett skispor eller folk, og strekningen Glitterheim til Glittertind var intet unntak. Her møtte vi på trå nysnø og en solid brøytejobb, men vi kom oss endelig til Norges nest høyeste fjell Glittertind (2465 moh.) rett under ni timer. Etter en isete og skavlete nedkjøring, kom vi frem til turens tredje hytte; Spiterstulen. Nok en etappe var unnagjort.
Her sørget vi for å fylle opp camelbacken fra bekken og vi fikk i oss litt gel, vestlandslefse og sportsdrikk før den lange og harde bakken til Norges tak ventet. Midt i bakken begynte magen å bli trøblete pga all sportsdrikken og gelen, og tempoet sank et par hakk. 300 høydemeter fra toppen var det så ille at jeg måtte kaste opp! Men, frem måtte vi jo, og etter drøye tolv og en halv time nådde vi toppen av Galdhøpiggen (2469 moh.). På toppen møtte vi en annen turgjeng – de første menneskene vi hadde sett så langt på turen.
Toppen av Galdhøpiggen
Fra toppen av Galdhøpiggen kjørte vi tilbake til Keilhaus topp, før vi svingte inn i sørflanken og ned til Svellnosbrean. Her ventet ytterligere tre 2000-meters topper, og det var første gangen på turen vi virkelig skjønte hvor lang tur dette egentlig er. Etter mye slit, tom mage og noen flotte nedkjøringer kom vi frem til Leirvassbu etter ca 16 timer. Turens fjerde hytte og den fjerde etappen var gjennomført.
Morten leder an
Fra Leirvassbu fulgte vi scootersporet et stykke ut dalen, før vi etter hvert svingte av mot turens siste fjell, Storebjørn. Magen var fortsatt ikke helt bra, og rett før toppen ventet en ny runde med oppkast. Etter noen veldige harde høydemeter nådde vi toppen av Storebjørn (2222 moh.), akkurat i tide til solnedgang. Vi hadde nå brukt 18,5 t. Fra Storebjørn var det ca 300 høydemeter med nedkjøring, før en siste bakke opp til Bjørneskaret og sjarmøretappen til Krossbu. Turens mål, Krossbu, nådde vi etter ca 19 timer.
Slitne, men fornøyde, kunne vi klappe oss selv på skulderen etter å ha tilbakelagt 89,88 km og 7423 høydemeter gjennom en storslått natur!
En fantastisk fin – og hard – tur!
Ruta vi gikk. Skjermbilde fra Strava.
Endelig fremme på Krossbu